Football’s coming home
Premier Leagues oppstandelse: Økonomien og strategien bak den mest kompetitive ligaen i verden
«Det er den vanskeligste ligaen jeg har opplevd å være trener i. Med tanke på motstandernes kvaliteter er dette udiskutabelt»
- Pep Guardiola om nivået i Premier League
Den engelske Premier League er tilbake. Etter at nittitallet var dominert av Serie A, de siste årene av de spanske gigantene Barcelona og Madrid, er det fotballens fødeland som gjeninntar europeisk dominans. Fjorårets Champions League og Europa League finale var helengelske. I skrivende stund er samtlige videre til utslagsrundene: Liverpool, Chelsea, Man City og Tottenham i Champions League og Arsenal, Man United og Wolverhampton i Europa League. En økonomisk revolusjon, smart markedsføring og globalisering av merkevaren står bak dette comebacket. Noe som heller virker å være et paradigme-skifte enn en trend.
Britisk fotball sin globalisering
Med inspirasjon fra USA, og deres kommersialisering av NHL og NBA, bestemte britene seg for å stifte Premier League i 1992. Dermed ga de den engelske førstedivisjon en franchise. Med tiden har denne franchisen vokst seg til et monster av eksport, med distribusjons avtaler i over 180 land. Med diverse offisielle supporterklubber i land som Makedonia, Mongolia og frelste landsbyer som Aston-Villa bastionen Juaba i sør-Ghana.
London dominerer nemlig ikke her, som i virtuelt alle andre aspekter av det britiske liv. Liverpool og Manchester har mer makt, og verden rundt er steder som 'Stoke-On-Trent, Brighton & Hove Albion og Wolverhampton blitt kjente. Delvis er det grunnet det engelske språkets utbredelse, men dette er ikke en garanti for dette. I rugby, en sport født av britisk kultur gjennom samveldet, er det for eksempel den franske ligaen som er den rikeste. Styrken ligger derimot i deres personligheter: mange sør-koreanere ser fotball utelukkende på grunn av Heung-Min Son, senegaleserne Sadio Mané og egypterne Mohammed Salah. Engelske lag var de første i Europa som stimulerte det utenlandske markedet. Som når Man United startet årlig før-sesong i Asia i 1995, noe Real Madrid først gjorde i 2003. Nå reiser lag i Premier League mellom alt fra Houston til Hong Kong. Til og med hovedsesongen i Storbritannia har sine avspark om ettermiddagen, så nattuglene i det asiatiske markedet og morgenfuglene i USA, kan se kampene komfortabelt. I motsetning til de sene spanske kampene som effektivt dreper virksomheten i Asia.
Forretningsmessig eier Man City moderklubber i New York, Melbourne, Yokohama og Montevideo, og Arsenal har med sine tre afrikanske sponsorer like mange som kontinental Europas fem rikeste klubber satt sammen. Denne stimuleringen av det utenlandske markedet gir Premier League en stor økonomisk fordel over de andre europeiske toppligaene.
Økonomisk stormakt
Smart markedsføring og likestilt distribusjon gjør Premier League til en optimalisert pengemaskin verden rundt, som fortsatt også innehar innad konkurranse. Siden Hillsborough tragedien i 1989, har en nasjonal skam blitt til en suksesshistorie, ståplasser blitt til VIP og bastioner av tradisjon som Highbury, skrotet til fordel for moderne, økonomiske effektive Emirates Stadium. Gjennom snaue 30 års eksistens, har PL sine klubber kombinerte inntekt økt med over 2500%. En klausul som ble vedtatt i grunnleggelsen, om at all inntekt fra utenlandsk distribusjon skulle deles likt mellom alle lagene i Premier League, hjalp godt for klubbenes økonomi. Dette ble kickstartet med skifte fra ITV til SkyB Triplet (satellitt TV), som var sportens speilbilde på betal-TV revolusjonen, og starten på en utvikling som nå gjør at de totale TV-rettighetene til PL, er verdsatt til $3.5 milliarder i året. En KPMG rapport på rettighets-landskapet, anslo at Serie A sine internasjonale rettigheter, var verdt $377 millioner de siste tre årene. Rent utklasset av Premier League sine $10.9 milliarder i samme periode.
Sterk økonomi tiltrekker arbeidsmigranter, og Premier League sin åpenhet for dette har kapitalisert og videreført deres vekst. Når Wenger tok over Arsenal i 1996, var han den fjerde treneren fra utenfor de britiske øyer, i engelsk historie. I sin første helg i ’92, var bare 13 av alle spillerne som trådde på matta utlendinger, mens om lag 70% av alle lagenes staller nå er utenlandske. Noe som er 12 prosent poeng høyere enn noe annen europeisk liga. De beste spillerne og trenerne verden rundt oppsøker England: noe som gir en stor talent kapital og konkurransefordel.
Management kultur og investeringsstrategi holdt Premier League unna dominansen de siste ti årene
Med sin bruk og kast mentalitet av managere og kortsiktige investeringer i overgangsmarkedet: under-presterte ligaen under skyggen til Real Madrid og Barcelona. En trenger bare å bemerke seg omstendighetene til de siste årenes sparking av managere. Etter en mirakuløst bra Champions League kampanje, som endte helt til finale, ble Pochettino sparket et halvt år senere, etter å ha bygget opp klubben i fem år. Ranieri fikk fyken 9 måneder, etter han ledet Leicester til den fabelaktige ligatriumfen. Mourinho etter å ha vunnet Europa League med United. Videre, David Moyes etter det var matematisk umulig for han å oppnå Champions League spill.
Der lag på kontinentet har kultur for å investere i sitt akademi, der kjøper engelske lag eldre spillere som tiltrekker publikum. Seks av Real Madrid sine spillere i deres siste Champions League finale, kom til klubben som tenåringer. Overgangsflopper, som United sitt kjøp av Ángel Di María, for £59,7 millioner, er mer dagligdags hos engelskmennene. 15% prosent av Premier League sine overganger siden 2016, kom fra en spisset gruppe bestående av verdens 14 beste klubber. I motsetning til 9% i de andre store europeiske ligaene. Dette illustreres i andre floppkjøp, som United sitt kjøp av Alexis Sánchez, Chelseas henting av Álvaro Morata og Arsenal sin investering av Henriikh Mkhitaryan. Ikke nok med det, europeiske klubber vet de kan spørre om høyere priser når lag fra Premier League skal kjøpe spillere:det er kalkulert at Premier League klubber bruker 80% mer penger, enn deres utenlandske rivaler for samme mengde talent.
Engelsk bølge eller tidevann?
De siste syv sesongene har fire forskjellige klubber vunnet Premier League, noe som vitner en intens indre konkurranse. I motsetning til resten av Europa: der 14 av de siste 15 spanske titlene gikk til Barcelona og Real Madrid, PSG 6 av de 7 siste franske, Bayern tyske mestre 7 år på rad og Juventus som har vunnet de siste 8 mesterskapene i Italia.
Engelske har begynt å endre strategi. Manchester City, Liverpool og Tottenham kjøpte noen av ligaens største talenter fra mindre lag. Spillere som Kevin De Bruyne fra Wolfsburg, Roberto Firmino fra Hoffenheim og Heung-Min Son fra Leverkusen. Tre lag, som det siste året har vært rangert som topp fem i Europa, av Elo-algoritmen.
Men fremtidige komplikasjoner kan oppstå for Premier League. Etter Brexit kan det hende europeiske fotballspillere må gjennom samme innvandringsprosess som andre. Dette er ikke noe problem for stjernespillere, men en N’golo Kanté hadde slitt med å få arbeidstillatelse, siden han var uten landskamper da han ankom Leicester. Videre har klausulen, som postulerte likestilling i internasjonale distribusjonsinntekter, vært inaktiv siden 2018: så de neste årene vil den resulterende ulikheten øke misforholdet og gi mindre konkurranse.
Andre ligaer tar også saken i egne hender. I følge Gazzetta dello Sport, har spanske Mediapro tilbudt Serie A $1.45 milliarder per sesong, for rettigheter til innenriks distribusjon. Dette betyr en $412 millioner økning (25% stigning), i forhold til deres gamle avtale med Sky Italia. Jaget etter å skvise penger ut av distribusjon, gjør til å med at turneringer revideres. FIFA har med Infantino i spissen, bekreftet et nytt klubb-VM med 24 lag, med første konkurranse i 2021 i Kina. Presidenten i Real Madrid (fotballklubben med mest inntekt), Florentino Perez, har til og med lagt fram konkrete forslag for en liga bestående av de beste lagene i verden, trukket ut fra sine hjemlige ligamesterskap. Premier League har utfordringer og opposisjonen klargjør sine tropper, men i det store og det hele er det en ganske så overveldende maktforskjell, i forhold til de andre europeiske førstedivisjonene.
Har de kommet for å bli?
Med de ‘syv søstre’ og økonomisk vekst hadde italienerne fotballverdenen for sine føtter for 30 år siden. For 12 år siden til de siste par årene, var Barcelona og Real Madrid suverene med deres økonomi. Med Ronaldo og Messi snart i pensjonsalder, en velfungerende finansmaskin, bedre taktikker og smartere strategier: er det et britisk hegemoni som ikke ser ut til å ta en ende verken i år, eller neste år.
Kilder
https://www.amazon.com/Club-English-Premier-Wildest-Disruptive-ebook/dp/B07D3KV99B
https://www.1843magazine.com/features/a-league-of-their-own-how-english-clubs-conquered-europe
https://www.economist.com/graphic-detail/2019/05/29/how-english-clubs-re-conquered-european-football
https://www.economist.com/books-and-arts/2018/12/15/how-english-football-got-rich
https://www.ft.com/content/725a4d6e-183c-11ea-8d73-6303645ac406
https://www.ft.com/content/07a6530c-b8f4-11e9-96bd-8e884d3ea203
https://www.ft.com/content/7c6d40b4-82c7-11e9-b592-5fe435b57a3b